Spirituelt

«Den hvite mann behandler sin mor, jorden, og sin bror, himmelen, som ting man kjøper, plyndrer, selger som kveg eller glinsende perler. Hans grådighet vil en dag oppsluke jorden og etterlate kun en ørken.»   (Tillagt Høvding Seattle).  Mandag 30. mai møttes representanter for tre kulturer på Biblioteket, Linda Hogan, Chickasaw-indianer, Easterine Kire fra Nagaland, og Ande Somby, Sameland, til samtale om den spirituelle tradisjonen i sine respektive kulturer. Tre kulturer fra forskjellige kontinenter, men likevel med åpenbare likhetstrekk i spiritualiteten. Ande Somby krafset det hele igang med en ulve-joik, og de tredve frammøtte ante nærværet av både ulv og slange, skilpadde og ravn, de par timene samtalen (som forgikk på engelsk) varte, grasiøst ledet av Ingrid Kongsvik. «I like animals better», som Linda Hogan sa. Bevisstheten om alle tings sammenheng er grunnleggende hos disse natur-nære folkene, og respekten, ærbødigheten for alt levende. Noe som vi i «storsamfunnene»  (å, så store) har kastet overbord, i vår iver etter å være velsmurte deler i samfunnsmaskineriet, der den primære hensikten (meningen med livet !) synes å være å få ett spesielt økonomisk system til å fungere optimalt, bl.a. ved et gallopperende forbruk. Så når det gjelder å ta vare på denne planeten (den eneste beboelige vi vet om) har vi åpenbart noe å lære av «indigenous people».  De traumene og den skammen noen (bl.a. samer av den eldre generasjonen) kan føle over sin egen kultur, var også et tema. En skam påført dem av storsamfunnets massive undertrykkelse. Men vi ser også stolthet og glede over egen kultur !  Og vilje til å ta vare på eget språk, i Nord-Amerika fins det 350 forskjellige indianerspråk, hvert språk med sine særegne innsikter og erfaring. Men, som Linda Hogan sa, hun skriver sine dikt og romaner på engelsk for å kunne nå ut til flest mulig, hun leste også flere av sine dikt i løpet av samtalen. Ande Somby ga oss «Tromsø-joiken», og som avslutning framførte Easterine Kire egne dikt, til akkompagnement av Ola Rokkones (saksofon). Det magiske ved å sette navn på og beskrive verdens hendelser i diktning, og gi det uttrykk i sang og dans, er en grunnleggende erfaring som fortsatt er levende hos natur-nære folk, men som i våre samfunn er blitt til mest kommers, som så mye annet. 

 

Reklamer


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s